Martha vinka til meg. Silhuetten hennes var så skarp og svart. Jeg følte et støkk av avsky for meg sjøl, fordi jeg tenkte at det var som å si adjø til en fremmed. Det var så lite igjen mellom oss – bare noe numment og oppjaga, ingen glede, bare strev. Alt var slutt. Det var forbi, alt sammen. Det var over.