Er vi rede til å høre svaret når vi spør hvordan «det» startet? Evner vi å se at den «plutselige forandringen» i et barn eller en voksen ikke nødvendigvis er en forestilling som har oppstått i vedkommende? Klarer vi å flytte oppfatningen av at den syke har et problem, til muligheten for at han eller hun er påført et problem? Kan vi bli forbannet på deres vegne?
Smerter noen påfører seg selv, kan være deres ene lindring for et sår andre ikke kan se.
Psykisk sykdom oppstår ikke i et vakuum, opprettholdes ikke i et vakuum og forsvinner ikke i et vakuum.