Og innerst inne skammer vi oss. Over at råvarene er stjålet fra sultende, og over at vi påfører oss selv og barna våre tarmkreft og hjerteinfarkt. Men vi orker stort sett ikke å tenke på det, og isteden sitter vi igjen med en diffus følelse av at det er feilaktig, stygt, syndig å spise, og at vi aldri bør glede oss over maten.
...
Diagnosen anoreksi er et moderne begrep. Og forsøket på å ligne filmstjerner i håp om å slippe ensomhet og forakt, er også et moderne symptom. Men behovet for mestring er en fellesnevner mellom ny og gammel sultekunst. Middelalderens helgener sultet seg for å bevise sin suverenitet i forhold til materien - og sone.
Mitt prosjekt er knyttet til en forgangen tid, men samtidig også til det tyvende århundre. For meg er dette både en sultestreik og en botsøvelse, både politisk og religiøst ladet, inspirert av alle slags arvesynd.
Jeg trodde først at noen i omgivelsene ville forstå meg. Men de bare gav meg kaloritabeller. Mor fikk installert telefon hos meg så allverdens mennesker kunne ringe og fortelle meg hvor tynn jeg var.
Mens jeg gjør dette for å formidle noe og oppleve noe. Det er en reaksjon mot ondskap og dumhet i teori og praksis. Det er lengsel etter stimulanse, forsoning, inntrengen, klarhet.
Ofte har narkomane lignende siktemål. Rusen blir eneste middel til å frigjøre kommunikasjon og søke inn til en eksistensiell nisje. Det er ikke bare flukt fra virkeligheten, men også jakt på virkeligheten.
De narkotiske stoffene er kun en bit av problemet. Reklameplakatene med magre modeller er en annen bit. Løsninger finner vi ikke før vi er villige til å se større sammenhenger og gjøre vesentlige innrømmelser.
Se Vestens åndelige hunger. Hvor små og fattige vi er.
