DU
som bare var en celleklump
og før det ikke en klump engang
bare to løse celler
av den typen vi hadde ødslet så mange av
(jeg kanskje bare to hundre
men faren din milliarder)
og før det igjen bare en frimodig plan
en sukkersøt drøm
en forestilling
om at det fantes noe som ville snu opp ned
på leiligheten
og oss i den
noe som ville sette seg selv
i relieff
og fylle oss med en kjærlighet som ikke lignet noe annet
og så var det du som fikk oss til å ligne
på alt