Bokelskere.no

..at valget stod mellom to ting. Det første alternativet innebar
i realiteten å si hjertelig velkommen til terrorister og ekstremister.
Invitere dem inn i redaksjonslokalet. La dem sette seg ned rundt
redaktørbordet og si: Vær så god, ta plass og vær med på å bestemme
hva vi skal få trykke i en fri avis i et fritt land. Så dere vil ikke
at vi skal trykke disse tegningene? Og dere er beredt på å bruke
trusler og vold mot dem som likevel gjør det? Ja, da får vi vel
bare gjøre som dere sier, da.

Eller jeg kunne behandle saken på en normal journalistisk måte ..
det ville knapt ha vært en sak som engang havnet på redaktørens bord.
Så selvsagt er det i mediabransjen at vi viser lesere og seere hva
en sak handler om. .. å bruke relevant og informativt bildemateriale:
"Don't tell it, show it". Skal vi ikke da kunne vise frem en
faksimile av tegningene i en sak som nettopp handler om tegningene ?

Vi har brukt lignende omstridte illustrasjoner til andre saker tidligere.
Når vi har skrevet om antisemittiske karikaturer, har vi selvfølgelig
..avbildet de provoserende tegningene. Det samme var tilfelle da vi
omtalte den meget omstridte Ecce Homo-utstillingen i Oslo rådhus noen
år før dette. Det var en fotoutstilling som skulle forestille Jesus i
et homoerotisk miljø. Den skapte stor oppstandelse i mange kristne
sammenhenger - og i kretser som stod Magazinet som kristen avis svært
nær. Da vi skrev om saken, illustrerte vi den på vanlig måte med et av
bildene fra utstillingen. Mye lakk og lær .. Jeg husker at jeg var
litt i tvil den gangen om hvordan illustrasjonen ville bli mottatt.
Hvor mange oppsigelser den ville koste oss? Ingenting skjedde.

..Jeg kan ikke som redaktør la voldsmenn ha innflytelse på hvordan jeg
redigerer avisen jeg leder. .. Det står i Vær Varsom-plakaten at
mediene ikke skal "gi etter for press fra noen som vil hindre åpen
debatt og fri informasjonsformidling".
Kan det tenkes verre press enn trusler om vold og drap?
Slikt kan man i hvert fall ikke gi etter for. ..

I dag tror jeg også at .. barne- og ungdomsopplevelsene mine fra DDR
kan ha spilt inn i avgjørelsen. Det sinnet jeg opparbeidet der nede
mot dem som tvinger andre mennesker til taushet.
Uviljen mot å la frykten avgjøre hva man skal ytre seg om, og når man
skal la være å si noe. Mot å krype for dem som truer deg.

(..) Men heller ikke de myndighetspersonene som overgikk hverandre i
å fordømme oss, hadde tatt seg bryet med å lese oppslaget i Magazinet
eller å se tegningene.