Hvorfor er forfattere så tilbøyelige til å flette inn musikken som
et innholdselement? Fordi vi er misunnelige på musikkens øyeblikkelige
kommunikasjonsevne. Musikk kan formidle et inntrykk umiddelbart.
Det kan være noe visuelt, 'litterært' (som i programmusikken) eller noe
uutsigelig, eventuelt intellektuelt (som i absolutt musikk).
Av de litterære former er det muligens bare haiku-diktet som kan virke
på en tilsvarende måte.
Forfattere har alltid forsøkt å stjele litt av musikkens effektivitet.
Det er fristende -- du får så mye gratis.
Du skriver, f.eks. i en dialog, navnet på en komponist, et verk - og vips,
navnet, musikkstykket skaper assosiasjoner i leseren som ikke sjelden
blir til et stort rom, en hel historie ( ... )
..i 'Forføreren' er orgelet nærmest å regne som en av hovedpersonene,
dessuten et formmessig vink.
Til og med på metaforplanet kan jeg ty til musikk, som i en passasje i
'Speil' hvor .. en kvinne er like vakker som Chopins klaverkonsert i
f-moll.
_
( fulltekst lenke> )