Bokelskere.no

På en tur i skogen kommer jeg over en liten gruppe blåveis. De blomstrer under skyggen under trærne, en liten flekk under et furutre. Jeg lurer på hvordan de har kommet seg dit, for jeg kan ikke se noen andre blåveis i nærheten. Den lille gruppen med blåveis er de eneste jeg ser i løpet av hele turen. Jeg lærer meg at de tilhører myrmekokorene, planter som sprer sine frø med maurene. Når blåveisen er blitt befruktet, dannes frø med elaiosom, små næringsrike utvekster som maurene elsker. Når maurene finner slike frø, bærer de dem med seg hjem til tua. Ofte gidder de ikke å bære hele frøet hjem, kanskje blir det for tungt selv for en sterk arbeider, da biter av elaiosomet og lar resten av frøet ligge. Dette frøet spirer da opp til å bli en blåveis. Slik er det at man kan se små grupper av blåveis langt, langt borte fra den neste gruppen med blåveis. Plantene kan altså ikke flytte på seg, men med litt hjelp kan babyene deres få det til.

Hos menneskene er det motsatt. Lenge er menneskenes barn helt avhengig av foreldrene. Et spedbarn kan ikke flytte på seg, ei heller nyfødte valper og kattunger. Rovdyrungene er ofte blinde en stund etter fødselen, også de helt avhengig av at en forelder passer på, som oftest en mor. Hos herbivorene er det ikke slik. Et føll står på beina bare noen timer etter fødselen, og selv om føllet er mye mindre enn moren, er beina nesten like lange. Det er for at de skal klare å løpe fra fare. Hadde nyfødte beitedyr vært like hjelpeløse som nyfødte rovdyr, ville det til slutt ikke fantes noen beitedyr. De ville rett og slett ikke klart å flykte.