Det å sløse med tiden har sin egen estetikk. For dem med finstemte følelser finnes det en ørkesløshetens farmakope som rommer oppskrifter på samtlige former for åndelig velbefinnende. Den strategien man benytter i kampen mot sosiale konvensjoner, mot instinktenes impulser og følelsens krav, krever imidlertid et studium som den gjengse estet ikke vil makte å fullføre. Et grundig etiologisk studium av egne skrupler bør følges av en ironisk diagnose av serviliteten overfor det normale. Vi må også på behendig vis sørge for å holde livet fra livet, vaksinere oss mot andres meninger, og fremelske en ettergivende og treg likegyldighet som vil beskytte sjelen mot de dumpe slag man får når man lever blant menneskene.