"..at de kristnes kløktige konstruksjoner er et ondsinnet menneske-
produkt og intet mer ... overtro for sannhet.
Jeg vil begynne med deres såkalte dogmer..."
Slik åpner et skrift - ikke av en Nietsche eller Arnulf Øverland
i vår tid - men av 'Keiser Julian den Frafalne' i det 4. århundre
etter Kristi fødsel: skriftet bar titelen "Mot Galilæerne".
Sen-antikkens åndsliv bar preg av dramatiske brytninger ..
den mer 'rasjonelt' innstilte humanistiske kulturtradisjon fra
vestens Hellas og Rom stod i et særdeles spent forhold til de mer
ekstatiske og mystisk-religiøse strømninger fra øst, men særlig
til kristendommen fra Palestina med dens ubetingede sannhets- og
troskrav. . .
I skrift på skrift ble den nye trosretning endevendt og hudflettet.
Senere tiders Voltaire'er og Feuerbach'er har neppe frembragt ett
argument mot kristendommen som ikke alt dengang var lansert og
debattert.
Denne åpne intellektuelle polemikk drev den kirkekristne falanks
til å forsvare sine trospostulater, så langt det var gjørlig, med
argumentasjon.
Det utdypet deres egen selvforståelse og bragte frem i dagen mange
av de tenkere og åndsprofiler som fikk navn av "kirkefedrene".
_