/ Dressen jeg brukte i morgen,
har ikke vaskepiken min vasket:
hun vasket den i sine otilinske årer,
i strålen fra hjertet, og i dag må jeg
ikke spørre meg om jeg har gjort
dressen grumset av urett.
/ Nå når ingen går ned til bekken,
legges lerretet på linjearkene
for å dekkes av fjærpenn, og alle tingene
på nattbordet, etter så mye hva skal jeg gjøre,
er alle her ikke lenger mine
ved min side.
/ De forble i hennes forvaring,
strøkne, forseglet av hennes korngule godhet.
/ Og visste jeg bare om hun kommer tilbake;
og visste jeg bare hvilken morgen hun vil komme inn
og levere de rene klærne, hun der som er min
sjels vaskepike. Hvilken morgen hun vil komme inn,
tilfreds, arbeidets gylne frukt, lykkelig
over å bevise at ja, visst vet hun, ja, visst kan hun
/ JA, MEN SELVSAGT KAN HUN DET!
blåne og stryke alle former for kaos.
Sist sett
