Jeg pleide jo å elske å ha huet ditt i fanget
tyngden var så konkret
lett å forholde seg til
ikke som de andre tinga
regningene og telefonene fra folk
som sa jeg burde vært andre steder
avtalene jeg glemte
selv om jeg skreiv dem ned
på gule lapper jeg klistra på veggen
inni bøker og med tusj
i håndflaten
de glapp liksom unna likevel
huet mitt var som såpe
fikk meg opp i masse rot og bråk
som jeg ikke orka å tenke på
men tyngden av huet ditt i fanget
utsletta litt av det bråket