Jeg aksler sekken og dagen som ligger foran meg, jeg åpner døra ut, men blir stående i døråpningen, leter etter noe å si til mannen som bærer smerten sin så synlig på kroppen. Men hva skal jeg si?
Jeg tråkker ut døra uten å si noe som helst.
...
Jeg går og tenker på hva jeg kunne ha sagt, hva skulle jeg ha gjort? Hva gjør man i møte med smerte man plutselig ser hos andre? Skogstykket vi går gjennom er friskt og grønt.