Når vi fra høyden skuet utover det mennesker har skapt seg til vern, til glede, til gavn og til å dyrke gudene i, fløt tidsepokenes innerste vesen sammen til en enhet for vårt blikk. Og de døde steg frem, usynlige som ut av åpne kister. De er oss alltid nær når vårt blikk med hengivenhet hviler på land hvor mennesker har bygget fra gammel tid av, og likesom arven fra dem lever videre i sten og i plogfure, hersker deres trofaste forfedre-skytsånder over mark og eng.
Sist sett
