Sant nok, ikke i kikkerten: et gyroskopisk bevegelig aluminiumsrør, montert på en solid stang, en plattform til å stå på, og en spalte til mynten (man ser ingenting, det vet han, før man har betalt; pengestykket, skranglende ned i boksen, er et plutselig aha som åpner for noe helt nytt og utenkt, og lar det stå klart frem, forstørret, indiskret nært, mot betaling; han forestiller seg en blind mann med skranglende blikkeske på maven, han må hele tiden putte en mynt i den for å få se noen minutter, stadig nye mynter, og hver gang strømmen av småpenger tar slutt, er han fullstendig blind inntil neste stykke skillemynt kan skaffes til veie; det er ikke gratis å se, det legger seg opp som gjeld, og han ler dempet for seg selv, i mørket, ved tanken, heldigvis er det ingen der som kan høre den kikete, hikstende fresingen en strupeløs latter er).