Kairo-erklæringen ble vedtatt 5. august 1990, og lanserte eksplisitt sharia som et universelt begrunnet alternativ til FNs menneskerettighetserklæring. Erklæringen avviste prinsipielt og konsekvent idéen om alle individers like rettigheter overfor staten, fordi troende muslimer måtte stå i en særstilling i forhold til alle ikke-troende, også i forhold til alle kristne – ikke bare overfor Allah, men også overfor den islamske staten. Bondevik-regjeringen kjente uten tvil til erklæringen, men den ble behandlet som om den ikke fantes eller kunne tas alvorlig. Den ble visket ut av historien til tross for at det var et historisk faktum alle kjente til.