Bokelskere.no

Mot slutten virker det som om han lette etter et tonespråk utenfor de store verkene. Alt ble redusert til matematiske sammenhenger, antydninger til forbindelser, logiske formler, speilvendte og forvrengte fuger. Det fantes en taushet. Nå illustrerte han ikke lenger. Han skjulte heller sine poeng i en slags negative teologisk-matematiske gjetteleker. Kanskje gikk han fra lys til mørke.
Bortenfor den strømmen av kantater og orgelverk som vellet ut fra hans indre, komponerte han nå kompliserte, gåtefulle satser. Ingen titler, ingen assosiasjoner til noe guddommelig. Kanskje er de hellige nettopp derfor. Jeg tenker på de fugene han vrengte ut og inn, de formene som kanskje peker på at han ville si noe annet, noe som er utenfor språket.