For tyve år siden var vi fullstendig naive, med en urokkelig tillit til landet vårt. Vi trodde at når Utenriksdepartementet fikk kjennskap til vanskelighetene våre, ville de gripe inn med en gang og redde oss ut av dem. I lang tid hørte vi på unnskyldningene og forklaringene deres og godtok dem. Gradvis ble vi mer skeptiske. Nå innser vi at vi står overfor så mange lag med løgner og korrupsjon, så mange personer med skjulte motiver og med karrierer og pensjoner å beskytte, så mye dovenskap, at behovene til de britiske statsborgere er det som bekymrer dem minst. Det er umulig for oss å vite nøyaktig hvem som virkelig har mulighet til å hjelpe oss, hvem som bruker oss som et middel til å nå sine egne økonomiske eller politiske mål, og hvem som simpelthen forsøker å avfeie oss i håp om at vi skal gi opp og forsvinne.