De var et folk som hadde trukket seg unna. Når de karet i glørne og blåste, når de pleiet ilden sin og snakkemåten sin bygde de et forsvarsverk rundt det hemmelige. De bygde med ord, og det ble et språk så tett og vakkert sammenføyd som steinene i aernie. Men jeg fikk ikke tak på det. Jeg var en rovkije, en daatje. Jeg hørte ikke til.
Sent den natten joiket Aslak Nila. Da så jeg Nilas ansikt. Jeg så det som bak en vårdis, et fint regn, det vi pleide å kalle yr.
Sist sett
