Elisabeth var mer pragmatisk enn Irene, hun mente at søstre skulle hjelpe hverandre med praktiske ting, og forventet at Irene stilte seg fysisk til disposisjon og hjalp til der det trengtes, om det så bare handlet om å bake en kake. Irene på sin side mente at man heller burde være opptatt av å støtte hverandre, psykisk og moralsk, som venner, og mente at Elisabeth burde vise større forståelse for hvordan det var å være alenemor. Slik jeg så det forventet de det umulige av hverandre, for like vanskelig som det var for Irene å få et sukkerbrød til å heve seg, like vanskelig var det for Elisabeth å se på alenemødre som noe annet enn resultat av et moralsk feilgrep.