Bokelskere.no

Tilgivelse innebærer å gi slipp på alt sinne og all bitterhet, og ikke lenger bære nag. Forsoning innebærer å akseptere og integrere det som har skjedd som en del av din historie som det er mulig å leve med. Forsoning er å kjenne på følelser av hat og også hevnlyst, uten at det styrer livet ditt, uten at det dominerer tanker og handlinger. Du lever videre med alt det vonde, selv om du ikke er i stand til å gi slipp på alle vonde følelser. Men hva betyr det egentlig å tilgi? Og hvilken verdi har tilgivelse? Filosofer har i lang tid vært opptatt av disse spørsmålene, og det er bred enighet om at tilgivelse forutsetter at noe galt eller klanderverdig har funnet sted, og at dette erkjennes av både offer og gjerningsperson. Dersom ikke det siste er oppfylt, kan tilgivelse paradoksalt nok oppleves som en krenkelse: Hvem ønsker vel å bli tilgitt når man ikke erkjenner å ha gjort noe galt?

Tilgivelse er også uforenelig med å late som at ingenting skjedde. Kvinner som finner seg i vold og trusler fra familien fordi de ikke tør å bryte opp, har ikke tilgitt. Tilgivelse handler grunnleggende sett om måten offeret forholder seg til gjerningspersonen på. Når vi tilgir, forandrer vi hvordan vi føler eller tenker omkring gjerningspersonen og det som skjedde, samtidig som vi opprettholder vår bebreidelse. Det høres kanskje paradoksalt ut. For hvordan kan vi bebreide og tilgi samtidig? Det kan skje hvis man klarer å skille gjerningspersonen fra handlingen, slik at tilgivelsen løsriver personen fra handlingen. "Det du gjorde var galt, men jeg bebreider deg ikke lenger." Tilgivelse innebærer for de fleste at gjerningspersonen allerede har skilt seg fra sin egen handling. Den beste måten å gjøre det på, er gjennom å vise anger og beklage overfor offeret. En beklagelse er ikke alltid nok til at offeret kan tilgi, men den spiller en moralsk og psykologisk viktig rolle for offeret i bearbeidelsen av de tanker og følelser som har utspilt seg i etterkant av forbrytelsen.