Jo mindre nokon av oss snakka, jo høgare blei terskelen for å opne munnen og seie noko, jo vanskelegare å trekke pusten, alle tilløp til tankar å formidle hamna i den indre avfallskverna. Slik hadde det alltid vore, med alle, alt eg vurderte å seie høgt, blei først avspelt inni meg, alt verka som parodiar på korleis folk i den verkelege verden snakka, optimistiske forsøk på å snakke normalt og spontant.
Sist sett
