Vi lever i spesialistenes tidsalder. Hele vårt liv blir skåret opp i bitte små skiver og lagt under lupen, og selv for de aller minste bitene finnes det fagfolk. Mange ganger har man nesten inntrykk av at gruppen som bare er avhengig av sitt sunne folkevett, blir stadig mindre, slik at de i seg selv blir som en slags eksperter. Under denne spesialiseringen har vi mennesker tydeligvis mistet noe ganske vesentlig, nemlig følelsen for at kropp og ånd, eller sjel om man vil, er en udelelig enhet. Og ikke på noe annet område har dette tapet slike katastrofale negative følger som nettopp når det gjelder kjønnslivet.
Vi gir etter for illusjonen om at vi har evnen til å føle fordi vi vet at det finnes følelser. Men forskjellen mellom teori og praksis er enorm.