Bokelskere.no

Det sies ofte at ytringsfrihet ikke betyr ytringsplikt. Torbjørn Jagland er en av mange som har fortalt oss dette i etterkant av Charlie Hebdo-massakren. Men dette er ikke alltid riktig. Noen ganger er det en plikt å ytre seg. La meg bruke en historie om noen av historiens store helter for å illustrere. Denne teksten skrev jeg mer eller mindre til meg selv i et anfall av frustrasjon etter angrepene på Charlie Hebdo:

Under borgerrettskampen i USA gjennomførte gruppen Congress for Racial Equality en aksjon de kalte Freedom Rides. De satte seg på 2 busser i Washington for å reise gjennom Sør-Statene helt ned til New Orleans. Bussene i Sør-statene var på denne tiden rasesegregerte, så for å markere hva aksjonen gikk ut på satt sorte og hvite aktivister seg sammen i protest. På hvert stopp gikk sorte på hvite toaletter, hvite på sorte toaletter, sorte til hvite venterom, hvite til sorte venterom. Den første bussen deres ble brent opp etter et angrep med en Molotov-cocktail utenfor byen Aniston i Alabama. Passasjerene på den andre bussen ble hensynsløst banket opp da de kom frem til Birmingham.
Mange ventet seg at denne aksjonsformen ville ta slutt etter denne volden. Hvem ville vel utsette seg for slikt igjen? Dett var dett. Men medlemmene i gruppen Student Nonviolent Coordinating Committee (SNCC) i Nashville så det annerledes. Det var helt klart for dem at det nå var viktigere enn noen gang å fortsette bussaksjonen. Å stoppe nå ville vise hele verden at vold fungerte. At vold kunne brukes til å frata folk sine rettigheter. Å ikke fortsette aksjonen nå var plutselig blitt et uholdbart alternativ. De hadde nå en plikt til å fortsette en aksjon de selv ikke hadde satt i gang. Og de var klar over faren de løp. Når John Seigenthaler – en av justisminister Robert Kennedy`s ansatte – ringte til SNCC for å overtale dem til å la være å reise igjen før noen ble drept, kom svaret fra organisator Diane Nash kontant. Du må vite at alle vi aktivister signerte testamentene våre i går, fortalte hun Siegenthaler. Vi vet at dette er farlig.
Så viktig hadde det blitt å vise hele verden at vold ikke skulle styre hva slags rettigheter et samfunn skulle gi sine innbyggere. Det var nøyaktig dette Charlie Hebdo gjorde da de ga ut sitt første nummer etter massakren på deres redaksjon i Paris. «Vi drepte Charlie Hebdo», ropte terroristene etter at de løp ut fra angrepet sitt. Charlie Hebdo viste dem at de ikke hadde lykkes ved å gi ut neste nummer.
Vi som samfunn er i samme situasjon nå, og vi har vært det en stund. Etter Charlie Hebdo ble mediene våre spurt om de tør å være Diane Nash, og de måtte ta en avgjørelse. Samfunnet har nå blitt spurt – via en terroraksjon – om vold fungerer mot oss. Om vold kan frata oss rettigheter. Spørsmålet er stilt oss av mordere. Så hva svarer vi? Hva svarer pressen? Gjør vi som Nash og de andre studentene som hadde fulgt ikkevoldsopplæringen til den legendariske James Lawson om hva en slik kamp betyr av prinsipper og farer? Ser vi at det nå er viktigere enn noen gang å markere hva vi mener? Eller svarer vi morderne at de har vunnet? Dere brukte vold og vi la oss ned. Er det svaret? Det må det aldri bli.
Om det ikke var viktig å trykke fornærmende og krenkende tegninger tidligere, så er det blitt det nå. Og det blir viktigere og viktigere ved hvert terroranslag. Om vi trykte dem eller ikke tidligere var et spørsmål om redaksjonell etikette, nyhetsinteresse eller takt og tone. Om vi trykker dem nå eller ikke - etter Charlie Hebdo - er et direkte svar på et spørsmål skrevet inn i samfunnets vegger med kulehull. Fungerer det å drepe, eller fungerer det ikke? Om vi trykker dem nå eller ikke er en ren kunngjøring om vi har våre meningers mot eller ikke. Dette er ikke et tidspunkt for å diskutere om tegningene har nyhetsinteresse. Dette er tidspunktet da det å trykke tegningene er standpunktet i seg selv. Vi bestemmer nå vår egen fremtid. Det å ikke trykke dem – om de har et nyhetsinnslag å passe inn i eller ikke – er like mye en handling som å trykke dem. Det å ikke trykke dem nå er et hvitt flagg til terrorisme. Et hvitt flagg vi aldri får ned igjen om vi først heiser det.
Kjære alle redaksjoner der ute. Kjære alle som «var Charlie Hebdo». Kjære alle fanebærere for ytringsfriheten, den alle våre andre rettigheter hviler på: Trykk dem. NÅ! På forsiden! Vær Diane Nash. Selv om dere ikke har en story å putte dem inn i. Alt annet blir tomprat. Alt annet er å ikke «være Charlie». Dere er selve storyen nå. Og dere er en story som vil bli gjenfortalt lenge, og som avgjør mye for oss.

Denne teksten oste av frustrasjon på det tidspunktet den ble skrevet. Det var den ikke alene om, og mange føler den samme frustrasjonen fra dag til dag. Hamed Abdel Samad er tindrende klar på hvorfor han må ha med et kobbel av politimenn hver gang han skal snakke i offentlighet. Det er nettopp fordi det er så få i Tyskland som tør å ta opp temaene han skriver om. Dette er for ham en hverdagslig, opplevd virkelighet. Og han føler seg ensom med blinken på ryggen. Slik Caroline Fourest så forutseende gjorde under debatten på Channel 4 en tid før massakren på hennes medarbeidere. Andre har nemlig risikert alt på dette prinsippet tidligere. Karima Bennoune forteller om dette i sin bok Your Fatwa does not Apply Here, hvor hun skriver om muslimer som kjemper mot radikale og voldelige fundamentalister. Boken er inspirert av et skuespill med samme navn som ble satt opp i Lahore i Pakistan. Scenen for skuespillet ble bombet av ekstremister. Dette hindret imidlertid ikke at flere tusen mennesker – menn, kvinner og barn – dukket opp for å overvære neste oppsetning av skuespillet. Nettopp for å markere at det var uaktuelt å la seg skremme av vold. Det var et publikum utelukkende bestående av Diane Nash`er.