Bokelskere.no

Jeg føler meg som Sisyfos, han som må trille en stein oppover fjellet, og så glipper det. Steinen triller ned til bunnen, og han må begynne på nytt. Jeg starter fra grunnen av med den ene legen etter den andre. Så snart vi begynner å bygge opp noe sammen - vips, så er de borte. Så er det en ny lege. Jeg har gitt opp å huske navnet på dem. Det gjør meg utrolig frustrert. Det minner meg om den vitsen om de to barna som møtes i gata: "Der går den nye pappaen min," sier den ene. "Å, da er du heldig," sier den andre. "Han var pappaen min i forrige måned, og han er kjempegrei!"