Jostein Røyset siterer Jeg hadde en gang en hund og en katt av Karel Čapek (side 134)
22:28, 28. desember 2017 Ingen har det som favoritt.
En politikk som dyrker mistillit, er en villmarkens politikk. En katt som ikke stoler på et menneske, ser ikke mennesket i det, men et vilt dyr. Et menneske som ikke stoler på et annet menneske, ser også i ham et vilt dyr. Det gjensidige tillitsforholdet er eldre enn all sivilisasjon, og menneskeheten vil i denne tilliten forbli menneskehet. Men hvis tillitstilstanden brytes, vil menneskeverdenen blir et villdyrenes rike. Jeg skal nå gå og klappe kattepusen min, bare så dere vet det.
Viser 2 svar.
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
Aha, dermed stifter vi bare KKP, KatteKlapper-Partiet -
den første reelle nysatsning i politikken på flere uker,
under tillitsvotum som ingen ellers hadde sett værhåret av ...
elementært, min kjære Dachshund!
_
til syndromet bemerket C.F. Engelstad i 1947 :
"Man hyldet nok et slags konvensjonelt demokrati,
bare den ting å bemerke at
praktisk talt den eneste av de demokratiske velsignelser
man oplevde i praksis var partipolitikken,
og det i en form som umiddelbart måtte skape mistillit
til hele systemet."
Men noe må vel livserfarne Capek være inne på?
Olav H. Hauge ville nok med dette vært kvalifisert til støttemedlem i partiet.
Det kan også bli interessant å sjå om partileiaren etter kvart evner å snu katten etter vinden.
Sist sett
