Det var saken: Edevart, herren, var blitt tjener. Efter tyve år var
han ikke kommet lenger. Hans sambygdinger kunne minnes ham i jevn
stigning som skreppekar, som skipper på jakten Hermine og
fiskeoppkjøper i Lofoten, som eier av gård på Fosenlandet, tilsiste
som fast handelsmann i Polden med ikke lite middel - og nu dagsleier
hos sin forrige koksgutt. Slik kunne somme være ute for vanskjebne!
Ingen akt og ære, ingen estime.
Er det Hamsuns eget klassestandpunkt som her stikker fram?