Der jeg kom fra, drev frykten alt. Man ba for alt. For å finne seg en mann, å få barn. For at barna skulle være trygge, og at de skulle bli leger når de ble voksne. Når du fikk en god jobb, ofret du en sau. Når du ble syk, var det like viktig å be og reise til pilgrimssteder for helbredelse som å ha en god lege. Og når du hadde bedt og allikevel følte at ulykker fulgte deg i livet, følte du deg utilstrekkelig. At du ikke hadde bedt nok eller at Gud kanskje hadde forlatt deg av en eller annen merkelig grunn. Det var alltid noe du kunne gjøre feil. Du var tross alt et feilbarlig menneske. Den skammen det var å bli forlatt av Gud, var nådeløs.
Sist sett
