Og det som beriket meg når jeg for eksempel leste Adorno, lå ikke i det jeg leste, men om den forestillingen jeg fikk om meg selv når jeg leste. Jeg var en som leste Adorno! Og i dette tunge, intrikate, omstendelige, nøyaktige språket, som forsøkte å løfte tanken stadig høyere, og hvor hvert punktum var satt som en fjellklatrers kile, fantes det også noe annet, denne bestemte tilnærmingsmåten til virkelighetens stemning, disse setningenes skygge, som kunne vekke et vagt begjær i meg etter å anvende det språket med den bestemte stemningen på noe virkelig, på noe levende. Ikke på et argument, men på en gaupe, for eksempel, eller på en svarttrost eller på en sementblander. For det var ikke slik at språket innhyllet virkeligheten i sine stemninger, men omvendt, at virkeligheten steg fram fra dem.
Sist sett
