Vincent visste at han for å nå den høie gule tonen som var fremherskende i hans Arles-billeder, måtte være på høidepunktet, spent til det ytterste, dirrende ophisset, lidenskapelig følsom, med blottlagte nervespisser.
Hvis han tillot sig selv å komme i en slik tilstand, kunde han male like så strålende igjen som han hadde gjort før. Men denne veien førte til undergang.
"En kunstner er en mann som skal gjøre sit arbeide," mumlet han hen for sig. "Det vilde være tåpelig av mig å bli i live om jeg ikke kan male slik som jeg ønsker å male."