Jeg visste ikke hva jeg skulle si til dette. Jeg ønsket å klyve opp i baksetet ved siden av henne, å ta henne i armene mine, å trøste henne med kyss. Før jeg visste hva jeg gjorde, hadde jeg strukket meg bakover og tatt hånden hennes i min. Jeg trodde hun ville trekke den tilbake, men hun klemte hånden min takknemlig, og vi satt der i bilen uten å se på hverandre, så bare på de gule og visne slettene rundt oss, som fra horisont til horisont var furet med inntørkede vanningsgrøfter, spettet med busker og steiner og tegn til liv her og der. Med Nilas hånd i min så jeg på fjellene og kraftmastene. Jeg skjelnet en lastebil som strevde seg av sted i det fjerne med en sky av støv etter seg, og jeg skulle gjerne ha sittet der til det ble mørkt.
“Kjør meg hjem,” sa hun til slutt og slapp hånden min.
“Jeg kommer til å legge meg tidlig i kveld.”
“Ja, Bibi sahib.” Jeg kremtet og satte bilen i første gir med en litt ustødig hånd.