Men det er som om det finnes et selvmord jeg alltid har vært på vei mot, og som jeg bare ennå ikke har hatt mot nok - eller motløshet nok - til å begå. Jeg innbiller meg at det fortsatt venter på meg. Javisst gjør det det. Det er det tålmodige punkt i mitt liv. Med jevne mellomrom, og på vidt forskjellige vis, gir det seg til kjenne, liksom med en forsiktig påminnelse, et diskré hint, i fall jeg skulle ha glemt det.