Bokelskere.no

Vil man ta historien alvorlig, tvinges man snart til den
erkjennelse at den prinsipielt ikke har noe med geografi
å gjøre. Historie er ikke noe som finnes overalt hvor det
finnes mennesker. Vi kjenner begrepet historieløse folk.

Det er ikke et spørsmål om høyere eller lavere kultur:
Inka-riket i Peru er historieløst inntil europeerne kom,
til tross for sin eminente sivilisasjon
(som for en stor del skyldes eldre, enda mer eventyrlige
kulturer). ...
det er heller ikke et spørsmål om hvor vidt et folk har
etterlatt seg skrevne kilder.
De gamle mesopotamiske bystater med sitt vell av
dokumenter er i seg selv like historieløse som fortidens
ville stammer i Kongo eller Danmark, hvor alt som i
alminnelig forstand kalles historie forsvinner i en
uendelighet av feider og monotone trivialiteter uten
mening, uten saga.

Til og med Gilgamesh-eposet ville bare ha vært kjent av
en håndfull lærde rundt om i verden, hvis beretningen
om syndfloden ikke hadde stått i Bibelen.

Man kan ikke unngå å stille spørsmålet om det er så
helt tilfeldig at forskningen hittil har konsentrert seg
nettopp om de trakter og epoker:
Om det ikke er dette som setter skillet mellom folk med
historie og folk uten. At man på en eller annen måte tar
stilling til Guds rike - er vel det som gjør historien
interessant? Dette som gir historien, i likhet med alt
annet, mening og betydning -- ja, som skaper den.

Det er dette som gir den skjønnhet og dranmatikk,
blåser liv i den og gjør at mennesker i det hele tatt
ønsker å befatte seg med den.
Formodningen svarer i hvert fall til det enhver kan legge
merke til; historiens duftende skoger og frodige marker
er grodd frem langs den jødisk-kristne åpenbarings-
tradisjonens elv som Egyptens land langs Nilen.

(?)