Bokelskere.no

De falt over pultene, sukket og stønnet og ropte i munnen på hverandre: så se, da! Jeg snudde meg og så. På tavlen hadde elevene tegnet en kamel med et stort hjerte rundt og under sto det: Gratulerer, Forfatter Funder! Vi er stolte av deg! De kalte meg også Funder. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle te meg, hvordan jeg skulle takle dette. Jeg ble forlegen og gikk ut på gangen. Der lente jeg pannen mot en knagg og begynte å grine. Jeg var lektoren som sto på gangen og grein av glede. Elevene hadde sendt meg på gangen for å grine av glede. Så mannet jeg meg opp, gikk inn igjen og nå var stillheten en annen, den var tung og mettet, nesten sløv, for disse keitete elevene hadde skjønt hvilket alvor som ligger i anerkjennelse. De hadde anerkjent meg. Så ringte det ut og resten av livet mitt kunne begynne.