Ganske svakt hørte de ulvene hyle. Ynk nikket dystert og tok på seg luen igjen.
- "Det er de store, sterke brødrene mine," hvisket ham. "Hvis du ante som jeg legntet etter dem."
- "Er du ikke redd dem?" spurte mummietrollet.
- "Jo," sa Ynk "det er det som er så sørgelig"
....
Da svarte ulvene.
De var så like ved at Ynk ble redd. Han gjorde et klosset forsøk på å grave seg ned i snøen. Det gnistret i øyne på alle kanter rundt ham.
Nå var ulvene helt tause. De stod i en ring rundt ham, og ringen kom nærmere.
Ynk logret med halen og pep, men ingen svarte. Han tok ulluen sin og kastet den opp i luften for å vise at han gjerne ville leke, og han i grunnen var nokså ufarlig.
Men ulvene så ikke på luen engang. Plutselig visste Ynk at han hadde tatt feil. De var ikke brødrene hans, og han kunne ikke ha det morsomt sammen med dem.
Han kunne bare bli spist opp og muligens få tid til å angre at han hadde oppførst seg som en idiot. Han holdt opp å logre med halen og tenkte: Så synd. Jeg kunne jo ha sovet hver eneste natt i stedet for å sitte her i snøen og lengte meg fordervet ...
Sist sett
