Bokelskere.no

Noen snøfnugg virvlet inn. Vinden hadde en lukt som minnet om den katolske kirken, den strøk behagelig over kinnene og øreflippene mine som brant av mangel på søvn: huden og nervene nøt årstiden, nåets vinduer. Vi kan kjenne oss selv og hverandre så godt vi vil, tenkte jeg, så kommer dagen da det uforutsette skjer. Og ingen lover, ingen regler kan sikre oss mot dette. Lovens ørn er blind, den vet ikke selv hvor høyt eller lavt den flyr. Det finnes ingen lov. Det finnes ikke noe samfunn. Det er bare hver enkelt av oss, stilt overfor våre egne redsler, i et forsøk på å overkomme dem. Den høye forkomne skapningen som sto på broen for litt siden, nesten blåst overende i vinden, såvidt han klarte å stå oppreist ved egen hjelp.. eller han som satt i stolen inne i stuen og krympet seg i frykt for å bli banket helseløs... hva spiller det for rolle hvilken tro han har, hvilke regler han lever etter, den dagen redselen får bukt med han? Verdighet eller usselhet, det kommer ut på ett. Vi er mennesker, skapt av vår angst for det som når som helst kan slumpe til å tilstøte oss.