Jeg tenkte: hvordan kunne menneskene i eldre tider unngå å innse hvor absurd deres litteratur og poesi var. Det skjønnlitterære ordets enorme, storslagne kraft ble sløst bort fullstendig fånyttes. Det er rett og slett latterlig: enhver skrev om det som falt ham inn. Noe som er like latterlig og absurd som at havet i en fjern fortid hamret toskete mot kysten døgnet rundt, slik at de cillioner kilogrammetere av kraft som bølgene inneholdt bare gikk med til å varme opp forelskede pars følelser. Vi har lært oss å utvinne elektrisitet av bølgenes forelskede hvisken, villdyret som i vanvidd sprøytet skum omkring seg har vi temmet og forvandlet til et husdyr: og på samme måte ble det en gang så ville poetiske element temmet og brakt til lydighet. Nå er poesien ikke lenger en nattergals freidige fløytetoner: poesien står nå i statens tjeneste, poesien tjener nå et formål.
Sist sett
