«Hvordan gjenopprettet du familiens ære?»
«Jeg drepte datteren min», sier han og forteller meg det lille han husker fra dagen som forandret alt.
Mens han snakker, legger jeg merke til at noe ved ham er forandret. Blikket hans vender hele tiden ned, og han sitter tankefull og taus i lange perioder. Som om vi unngår å snakke om det han virkelig vil si, og han venter på et avgjørende spørsmål, som vil dømme ham.
Jeg blir sittende og lytte, men spør aldri Rahman om han angrer på det han har gjort. For anger krever erkjennelse, og åpner opp for tilgivelse. Ikke bare fra en selv, men også fra Allah. Og Rahman har aldri erkjent eller tilgitt seg selv for det han mener at han ble tvunget til å gjøre. Og Allah er et håp om tilgivelse jeg vet han ikke tror på.
«Jeg er et offer», gjentar han flere ganger, mens han forklarer hvordan han mishandlet sine egne barn den morgenen.
Det slutter aldri å forundre meg hvor lite ære og stolthet det var igjen i øynene hans da han sa det.
