Håret hennes er svøpt i et håndkle etter dusjen, fingrene klimprer på en gitar. Kameraet fanger det hele, trappeløpet, mursteinene, den slanke kvinnen, før det nærmer seg Audrey og plutselig lar ansiktet hennes fylle hele lerretet – kinnbeina av porselen, den markerte haken, de brune øynene. Hun slipper gitaren idet hun ser opp, overrasket, mot noen utenfor bildet. "Hei", sier hun lavt. Det er slike øyeblikk som får folk til å gå på kino. Har du sett det, uansett hvor gammel du var, vil du aldri glemme det. Det er et eksempel på hva filmer kan klare, hvordan de kan smyge seg forbi forsvarslinjene dine og virkelig få hjertet til å briste.