Frykten er en ulv i bånd. Den blir først farlig når du slipper den løs. Sorgen sliter seg selv ut i glemselens garn. Sinne, alt raseri til tross, kan dempes med et smil. Det er bare håpet som lever videre, alltid videre, fordi håpet ikke tilhører oss. Det tilhører våre forfedre, de første få hundre, hvis tapre kjærlighet til hverandre ga oss det meste av det gode i oss.
Og håpet, denne urgamle kimen, setter fri det hjertet nærer. Hvert hjerteslag i vårt bevisste nå hviler på det samme valg som håpet gir oss, valget mellom fortidens skygger og en ny dags ubeskrevne blad.