Sobakevitsj' ansikt foretrakk ikke en mine, og Manilov var så betatt av frasen at han i pur lykke bare nikket bifallende med hodet, hensunket som han var i samme tilstand som den en musikkelsker kjenner når sangerinnen endog overgår fiolinen og piper frem en tone så høy at selv en fugls strupe må gi tapt.