Det lå ikke til Asbjørn Bryhns natur å tie. Da han en av de første dagene fikk melding om at to hirdmenn kjørte rundt i en bil med falske skilter og delte ut nazistiske propaganda-aviser, visste han straks hva han skal gjøre: De skulle arresteres. Det hjalp ikke at Quisling hadde kunngjort seg selv som statsminister og at hirden trodde den hadde frie fullmakter. Norsk lov gjaldt, og norsk veitrafikklov sa at det var forbudt å kjøre rundt med en bil med falske skilter.
Var det slik han resonnerte? Som jurist til fingerspissene. Tenkte han ikke på tyskernes reaksjon, på at det var dumt å stikke hodet fram for en slik bagatell?
Det lå ikke til Bryhns vane å tenke i de baner. Lov var lov, og ingen selvbestaltet hird skulle komme her og tro at den kunne ta loven i egne hender. Hirdmennene ble arrestert, og så fikk følgene komme.
De kom dagen etter. En brysk telefon fra Sturmbannführer Opitz, sjef for det tyske sikkerhetspolitiet, med beskjed om øyeblikkelig å innfinne seg på hans kontor på Victoria Terrasse til en forklaring. Men Bryhn nektet. Han hadde for mye å gjøre til å avse tid til det nå. Pang på med røret.
Men Sturmbannführer Opitz ga seg ikke så lett. Bryhn ble på nytt kalt inn på teppet, og denne gang tok han ikke sjansen på å la være. På kontoret til Opitz fikk han beskjed om at arrestasjonen av hirdmedlemmene var en uvennlig handling mot det nye styret og at han derfor kom til å bli avskjediget i løpet av et halvt år. “Jeg svaret at jeg gikk ut fra at Tyskland var en rettsstat og at de ville ha reagert på samme måte om noen kjørte rundt med falske skilter,” sa han senere. Episoden endte med at hirdmennene ble sluppet fri. Bryhn ble degradert og overført til ordensavdelingen.