For en stråler av tid, selv i de mest tilforlatelige, banale situasjoner gjør en det, og strålene løper ut i flere retninger, særlig når en er ung, og alle disse strålene går en og ser og liksom vokter på, helt tip en eventuelt sitter der i skinnet av det som det aldri ble noe av, og som bare derfor har fortsatt å kaste sine glimt