Egon og Ragnar hadde blitt kjent på barneskolen, og selv om de hadde delte meninger om det meste, møttes de så godt som daglig. Med årene hadde de lært seg å akseptere hverandres særheter og uvaner, og trivdes godt sammen. Så godt som man gjør når man har kjent hverandre i syttifem år og ikke lenger har noen andre venner å velge blant.