Bokelskere.no

Al-Kubaisi, på sin side, har gjort Henrik Wergeland til sin samtidige. Han søker allierte i en rituelt feiret, men likevel falmet intellektuell tradisjon. På sitt litt gebrokne norsk sier han hva få intellektuelle lenger tør si, fordi det høres banalt og nasjonalistisk ut: «Jeg elsker Norge.» Men det Norge han elsker, er Wergelands Norge, det vil si de demokratiske tradisjonenes Norge, det vil si friheten.
For meg er derfor filmens nøkkelreplikk da Kubaisi kommer til Paris, arnestedet for det moderne europeiske demokratiet, og utbryter, patosfylt ja, men overhodet ikke patetisk: «Jeg får gåsehud av denne byens historie.»
Måtte det en flyktning fra Irak til for å redde Wergeland og Voltaire fra historiens vokskabinett?