På en gren ved veien sitter en kråke i det mørke snegufset. Hodet dens er altfor stort til kroppen, den ser gjenkjennende på vandringsmannen og tindrer med perleøynene, tungebrodden står langt ut av halsen på den. Den holder på å falle ned fra grenen av latter. Den blir sittende og se efter døden med gjennomtrengende lystighet.