Meningen med alle disse barnemøtene og søndagskolemøtene jeg ble sendt på, var vel at troen skulle få et solid feste. Og noe ble festet, for alltid. Noe jeg ikke kan legge bak meg. Men hvis tanken var at jeg skulle vokse med dette, og troen modnes til noe livsvarig, slik at alle møtene, og ikke minst møtene for voksne, søndags formiddags- og kveldsmøtene, skulle sikre troen i meg for evig og alltid, så - nei. Jeg kjedet meg, mer og mer jo eldre jeg ble. Og fordi jeg kjedet meg, ble det som skjedde på møtene, mer og mer fjernt og meningsløst. Jeg var og er så lei av møter at jeg alltid kvier meg for å gå på noe som helst som kan ligne på møte.
