Bokelskere.no

Maobildet jeg hadde, var det kjente fargeretusjerte fotografiet hvor han sitter lett bøyd over bordet sitt og skriver med en sånn kinesisk tusjpenn eller pensel, og jeg tenkte alltid, eller håpte, at det han skreiv akkurat da ikke var en av de politiske eller filosofiske artiklene, men et av diktene, kanskje det som begynner: "Skjøre bilder fra avreisen og landsbyen dengang. Jeg forbanner tidens elv: det er toogtredve år siden," fordi det er en menneskelig Mao, en jeg følte meg knytta til, en som kjente tida herje med kroppen som jeg sjøl hadde kjent det mange ganger, hvordan tida helt uforvarende kunne komme meg i kapp og plutselig fare omkring på undersida av huden som bitte små, elektriske støt, og det var ikke mulig å stoppe dem, enda jeg så gjerne ville. Og når de endelig ga seg og alt ble stille, var jeg allerede blitt en annen enn den jeg var før, og det gjorde meg noen ganger helt oppgitt.