ROMMET VED SIDEN AV
Den pårørende står på ett ben
Den pårørende faller
i en annen hastighet
Ingen ser det
Alle ser bare det beste
Den pårørende tar trappen, aldri heisen
Hvert trinn er en tanke, tankeløs og forbudt
Den pårørende banner bak en skjerm
Ingen hører det
Alle hører bare det beste
Den pårørende slutter ikke å komme
Døren er rommets vakreste møbel
Å sørge er et strengt fag
Den pårørende ligger søvnløs og drømmer likevel:
Blå melk som koker over
Den pårørende er utålmodig
Den pårørende vil ha det overstått
Ingen vet det
Alle vet bare det beste
Den pårørende har sett:
Å møte blikket til den som faller er umulig
Hånden visner først, finger for finger
Smertene er dødens fotgjengerfelt
Den pårørende hater blomster
Den pårørende angrer
Den pårørende vet ikke lenger
om trappen går opp eller ned
Trøsten er et trist lasterom
Når det ikke er plass til mer er det tomt
Å holde ut er noen ganger ikke til å holde ut
Den pårørende har ikke visittid
Den pårørende får aldri besøk
Ingen tror det
Den pårørende er grensevakt
Den pårørende vokter kjærligheten
På bunnen står det ensomme og kaller