Bokelskere.no

Gråhårede, magre, med ansikter som hard og sprukken jord, satt de som alltid med ryggen mot hytteveggen og et blikk som rakk så mye lenger enn det som nærmet seg i horisonten. De var ferdige med livet, skulle ingen steder. Det handlet bare om å sitte stille og smelte i den brennhete solen. Eller kanskje å fordampe eller tørke inn og fly bort med ørkensanden. Folk døde ikke i landsbyen. De ble bare tørrere og tørrere, til det verken var kjøtt eller blod igjen i lemmene deres. De pleide å si at vinden hadde tatt dem, de gamle som døde.