Vi gjorde holdt og tok ham ut av vognen. Marken var stivfrosne, og vi hadde hverken hakke eller spade. Og selv om vi hadde hatt det, ville ingen av oss orket å grave en grav. Vi la han så pent vi kunne på veikanten, la armene hans over kors, dekket han til med granbar og ba en bønn. Uten å se oss tilbake dro vi videre.